Kunnskap har gjort det mulig å genmodifisere nyttevekster som er bedre i stand til å tåle kulde, som er mindre sårbare mot angrep fra ugrasmidler, insekter, sopp og virus. Mindre skade på avlingene kan gi bonden høyere avkastning og bedre lønnsomhet. Men spørsmålet er hva de langsiktige virkningene blir av å sette de genmodifiserte plantene ut i åkeren.

Motstandsdyktig ugras

En plante som er genmodifisert for å tåle et bestemt ugrasmiddel, kan være en stor fordel for bonden. Åkeren kan sprøytes slik at alt ugras forsvinner mens den genmodifiserte planten blir stående igjen. Hvis dette er en plante med stor spredningsevne, kan nytteplanten selv bli et ugras ved at den sprer seg og dukker opp på steder hvor vi ikke ønsker den. For å få bukt med den genmodifiserte planten kan bonden bli tvunget til å bruke mer ugrasmiddel enn før. For forbrukeren kan det bety at mer rester av ugrasmidler finnes i maten. I visse tilfeller vil også planter som er genmodifisert for å tåle ugrasmiddel kunne føre til mindre bruk av uønskede plantevernmidler. Foreløpig har det imidlertid vært vanskelig å få søkere til å dokumentere eventuelle fordelaktige effekter ved bruk av slike planter.

Resistens hos insekter

Ved hjelp av genteknologi kan en gjøre planter mer motstandsdyktig mot angrep fra insekter. Plantene får tilført et gen som gjør at de produserer en gift som insektene ikke tåler. Dermed kan man unngå å sprøyte plantene med svært giftige og helsefarlige plantevernmidler. Det ligger imidlertid en fare i at insektene etter hvert blir motstandsdyktige mot plantegiften, slik at det blir nødvendig å gå tilbake til sprøyting. Plantegiften kan dessuten drepe insekter som har en viktig oppgave i økosystemet. For noen arter, som bomull, later det til at genmodifiserte planter som er gjort motstandsdyktige mot insekter og ugrasmidler har ført til en landbrukspraksis med mindre sprøyting. For andre vekster er bildet mer uklart.

Uønsket kryssing

Det kan være en risiko for at genmodifiserte planter overfører sine egenskaper til beslektede, viltvoksende arter gjennom uønsket kryssing. Risikoen for slik spredning er størst i de tilfeller der de genmodifiserte plantene har ville slektninger som sprer pollen over lange strekninger. I Norge vil det være slik risiko ved utsetting av genmodifisert gras, korn og raps. For andre kulturplanter, som tomat og mais, er det mindre fare for spredning av det genetiske materialet fordi disse plantene ikke har viltvoksende slektninger i Norge.

Økologisk ubalanse

I Norge kan det være en risiko forbundet med planter som er gjort mer tolerante mot kulde enn de artene vi har her fra før. Om vi for eksempel setter ut genmodifiserte grantrær som tåler kulde bedre enn naturlige norske grantrær, kan de genmodifiserte grantrærne fortrenge lauvtrær og annen vegetasjonen over store deler av landet. I neste omgang kan dette påvirke livsbetingelsene for insekter og dyr.

Soyabønne som tåler sprøyting

I 2000 bestod i følge tall fra USDA 55 prosent av den amerikanske soyahøsten av genmodifiserte soyabønner. De fleste genmodifiserte soyabønnene går under navnet Roundup Ready™ Soya fordi de er utviklet for å være motstandsdyktige mot ugrasmiddelet Roundup. De genmodifiserte soyaplantene kan sprøytes med Roundup i ganske høye doser, mens alle andre vekster i åkeren dør. Firmaet som har genmodifisert soyaplanten, er det samme som markedsfører ugrasmiddelet planten er motstandsdyktig mot.

Mais som motstår insekter

En genmodifisert mais er tilført gener fra en bakterie (Bacillus thuringiensis) som gjør at planten produserer en gift som gjør den motstandsdyktig mot insektangrep. Den genmodifiserte maisen vil slippe unna bille- og larveangrep, men dermed får insekter som er motstandsdyktige mot giften, bedre livsbetingelser. Etter noen års bruk kan imidlertid insektene ha utviklet resistens, og dette kan bane vei for sprøyting med andre plantevernmidler.

(Kilde: Brosjyren "GENmat på våre fat" - Heftet er skrevet av SNT (Mattilsynet fra 01.01.2004) i samarbeid med Forbrukerrådet, Direktoratet for naturforvaltning, Bioteknologinemnda og Sosial- og helsedirektoratet. Avdeling for ernæring. Utgitt i revidert utgave i 2001. Redigert for Internett mars 2002.)