Genteknologisk forskning er kostbart. Svært mye av forskningen som private firmaer driver, har vært konsentrert om å utvikle nye legemidler, mikroorganismer (bakterier og sopp) til bruk i næringsmiddelindustrien og planter med bedre jordbruksegenskaper. Det har også vært gjort forsøk med genmodifisering av fisk og husdyr.

Mikroorganismer En lang rekke mikroorganismer (bakterier og sopp) til bruk ved matproduksjon er allerede modifisert ved hjelp av genteknologi. I Storbritannia har myndighetene godkjent en genmodifisert gjær til bruk i ølbrygging. Et enzym (osteløype) som er fremstilt ved hjelp av genmodifiserte bakterier som brukes i osteproduksjon, fremstilles vanligvis fra kalvemager. Det er vanskelig å dekke etterspørselen, men ved hjelp av genteknologi kan det bli mulig å øke produksjonen av dette enzymet. Genmodifisert enzym brukes ikke i osteproduksjon i Norge i dag.

Planter

Genmodifisering er tatt i bruk for å endre egenskaper hos en rekke jordbruksplanter. Hensikten har først og fremst vært å gjøre plantene mer motstandsdyktige mot ugrasmidler, insekter, virus, sopp og frost for å redusere avlingstapet.

I den senere tid er andre typer genmodifiserte planter kommet til, hvor man endrer egenskaper som har betydning for kvalitet og ernæring. Et eksempel er en soya med endret fettsyresammensetning som skal være mer gunstig ernæringsmessig. Et annet eksempel er en ristype med økt innhold av vitamin A som er tenkt brukt i områder i verden der befolkningen fortrinnsvis lever av ris og lider av mangelsykdommer. En annen ristype er genmodifisert for bruk av risallergikere. Blant de planter som er genmodifisert, og som enten allerede finnes eller kan komme på det europeiske markedet, er mais, soyabønner, sikori, raps, ris, potet, paprika og tomater. Det drives i tillegg forsøk med en lang rekke andre arter.

Husdyr

Det har vært gjort forsøk med genmodifisering av kyr for å få dem til å vokse raskere eller produsere mer melk, men forsøkene har hittil ikke vært vellykkede. I enkelte tilfeller har de genmodifiserte dyrene vist seg å ha medfødte svakheter. Noe mer vellykket har det vært å øke melkeproduksjonen hos kyr ved å gi dem veksthormoner som er fremstilt ved moderne genteknologi. Gris som får veksthormon, kan få høyere vekt og mindre fett. I Norge er all bruk av veksthormon i husdyrproduksjon forbudt.

Fisk

Ved å sette inn gen som øker produksjonen av veksthormon, har amerikanske forskere fått fram en linje atlantisk laks som vokser opptil seks ganger så raskt som normal laks. En søknad om tillatelse til å omsette laksen i USA er til behandling i Food and Drug Administration, og det er også søkt om patent på denne typen laks i Europa.

Bedre og mer mat?

Genmodifisering kan gi mat som smaker bedre, har bedre næringsinnhold og gir mindre risiko for matvareallergi. Mer effektiv produksjon kan dessuten gjøre maten billigere på sikt.

På lengre sikt er det håp om at genteknologien kan gi større matproduksjon. Om dette vil komme de fattigste landene til gode er usikkert. De viktigste årsaker til fattigdom, sult og underernæring er ikke mangelen på mat, men politiske og økonomiske forhold som hindrer en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Det finnes allerede eksempler på at mer effektive produksjonsmåter rammer små produsenter i den tredje verden.

Hvorfor genmodifisering?

Forskningen på genmodifiserte planter er i hovedsak rettet inn mot følgende mål:

• Redusere risiko for matvareallergi (ris)
• Økt motstandsdyktighet mot plantevernmidler (soya, hvete, raps, tobakk, mais)
• Økt motstandsdyktighet mot insekter (eple, mais, oljeraps, ris, tomat),
• Økt motstandsdyktighet mot sopp og bakterier (agurk, squash),
• Økt motstandsdyktighet mot virus (banan, melon, tomat, agurk, potet)
• Forsinket modning (tomater, bringebær, melon)
• Bedre smak (kaffe, tomat, potet)
• Bedre næringsinnhold (soya)
• Bedre toleranse mot frost (potet, jordbær, tomat)

(Kilde: Brosjyren "GENmat på våre fat" - Heftet er skrevet av SNT (Mattilsynet fra 01.01.2004) i samarbeid med Forbrukerrådet, Direktoratet for naturforvaltning, Bioteknologinemnda og Sosial- og helsedirektoratet. Avdeling for ernæring. Utgitt i revidert utgave i 2001. Redigert for Internett mars 2002.)